ADVOKATFIRMAET BJERKE WANGBERG

Skjenkekontrollen er for mange bevillingshavere - dessverre - et fryktet innslag i arbeidsdagen. Dette bør kommunene ta på alvor. Skjenkekontroll skal ikke brukes som en skremselstaktikk for å få bevillingshaverne til å oppføre seg pent. Kommunene bør heller benytte seg av det store potensialet som ligger i den rollen kontrollørene har gjennom førstehåndskontakt med bevillingshaverne.

​

Samtlige kommuner i Norge har skjenkekontrollører ute hos bevillingshaverne med jevne mellomrom. Kravet er alt alle salgs- og skjenkebevillinger skal kontrolleres en gang per år, og det totale antallet kontroller skal være tre ganger antallet bevillinger. Dette betyr at en gjennomsnittskommune har mellom 50 og 100 kontroller årlig. Kontrollsituasjonen går tradisjonelt ut på observasjon, å sjekke av ruter på et kontrollskjema, snakke kort med ansvarshavende, for så å gå hjem og skrive en mer eller mindre utfyllende rapport til saksbehandler. Intet mer, intet mindre. Men skjenkekontrollen har et stort potensiale utover ren kontroll hvis kommunene benytter seg av dem på rett måte.

​

Det er en rekke ting som skal og bør meddeles mellom kommune og bevillingshaverne, og det er viktig at det er rom for å snakke sammen, komme med tilbakemeldinger og ha en åpen dialog om problemområder og forslag til løsninger. Bare slik kan man komme på lag og arbeide sammen for å oppnå felles mål. Flere kommuner bør i større grad benytte skjenkekontrollen som et mellomledd i denne kommunikasjonen. Det er kontrollørene som oftest er ute og snakker direkte med bevillingshaverne, det er de som ser hva som skjer på byen, og det er de som har kontakt med de ansvarshavende i salgs- eller skjenkesituasjon.

​

Først og fremst bør det inngå et eget punkt i alle kontrollrapporter som omhandler spørsmål og merknader fra salgs- eller skjenkestedene. Her kan bevillingshaverne oppfordres til å stille spørsmål til kommunene om temaer som har kommet opp siden sist kontroll, og problemstillinger som er gjengangere i driften. Ved å ha en slik direkte linje mellom bevillingshaverne og kommunen, vil flere misforståelser kunne unngås, og man får som saksbehandler et incitament til å veilede på de punktene som fremkommer av rapportene. Bevillingshaverne er ofte svært positive til slike ordninger, da det blir en noe lavere terskel for å ta kontakt med kommunen.

​

Dersom kommunen får inn flere spørsmål om samme emne, eller om man ser av kontrollrapportene at det samme problemet går igjen hos flere bevillingshavere, kan også kontrollørene gis i oppdrag å ta en ”veilednings-runde” til de bevillingshaverne det gjelder. Dette forutsetter selvsagt at kommunen sørger for at kontrollørene innehar den kunnskapen de trenger for å veilede på de aktuelle emnene.

​

Kontrollørene er også en unik kilde til informasjon om generell tilstand på salgs- og skjenkestedene. Det skal som hovedregel skrives rapporter fra alle kontroller, og her bør det fremgå, i tillegg til observasjoner om håndtering av bevillingen, en beskrivelse av klientell, aldersgruppe, stemning mv. Det er viktig for kommunen å få et helhetsbilde om hva som skjer hos bevillingshaverne, slik at man får et inntrykk av hvilke emner det trengs veiledning og opplæring på, og også hva det skal kjøres ekstra kontroller på. Informasjonen kan også danne grunnlag for videre saksbehandling i forhold til salgs- og skjenketider, begrensninger av uteserveringer, aldersgrenser mv.

​

For å kunne benytte seg til fulle av skjenkekontrollørene som mellomledd i kommunikasjonen med bevillingshaverne, er det veldig viktig at alle kontrollører har fått grundig opplæring i rapportskriving. Tema som bør berøres i en god kontrollrapport er blant annet tidsrom for kontroll, hvor mange ansatte som er på jobb, hvilken aldersgruppe og klientell som er til stede, om lokalene er tilstrekkelig oversiktlige, om det er dørvakt og / eller ordensvakt, hvordan stemningen er, og om det er observert brudd på lovgivning eller bevillingsvedtak, eventuelt noe det bør veiledes på fra kommunens side. Dette kommer selvsagt i tillegg til eventuelle sjekklister kommunene måtte ha utarbeidet. En god rapport gir saksbehandleren et godt bilde på hvordan bevillingen utføres, hvilke områder bevillingshaverne satser mest på, hva det trengs veiledning på og hva som eventuelt bør undersøkes nærmere. Det er også viktig å huske på at en kontrollrapport kan bli det eneste beviset kommunen sitter med i en eventuell inndragnings- eller rettssak, og den må da dekke alle aspekter så grundig som mulig. Alle observasjoner må beskrives konkret, og kontrollørenes vurderinger skal begrunnes.

​

Når det er sagt, er det også viktig å tenke over hva en ordning med kontrollører som kommunikasjonslinje mellom bevillingshaverne og kommunen gjør i form av forebyggende virksomhet. Bevillingshaverne ser at kommunene tar dem på alvor, og kommunene får mer innsikt i hvor skoen trykker hos den enkelte bevillingshaver. Dette er uvurderlig når det kommer til kravet om aktiv veiledning, oppfølging og opplæring av både kommunens egne ansatte og politikere, skjenkekontrollørene og bevillingshaverne. Man legger et grunnlag for felles forståelse, felles innsikt og ikke minst felles problemløsning, noe som vil kunne gi mindre tilfeller av brudd på lovgivning og bevillingsvedtak, et bedre samarbeid mellom kommune og bevillingshaverne, samt tillit til at veiledning og informasjon blir gitt når behovet oppstår. I tillegg kommer at kontrollørene vil kunne bli et mer velkomment innslag hos bevillingshaverne ved at de får en slik rolle.