ADVOKATFIRMAET BJERKE WANGBERG

'LØSE' SKJENKEBEVILLINGER

Karoline Bjerke Wangberg, 2015

Fellestrekkene mellom de «faste», alminnelige skjenkebevillingene og de «løse» skjenkebevillingene for enkeltanledninger er mange. Likevel er det enkelte unntak som gjelder, og som gjør kravene til «løse» skjenkebevillinger noe enklere. Skjenkebevillinger skal utøves forsvarlig uansett hvilken kategori de faller inn under, og det er kommunenes ansvar at de ansvarlige har den kunnskapen som trengs. I følgende kronikk vil jeg løfte frem noen erfaringer på dette området basert på arbeid i norske kommuner.

​

Søknader om «løse» skjenkebevillinger kommer fortløpende gjennom hele året til alle kommuner, og det ligger i søknadenes natur at de skal behandles raskt. Oppgaven er derfor som hovedregel delegert til administrasjonen. Her gjøres en rask høringsrunde til politiet og sosialtjenesten, for så å ta en rask vurdering før vedtak fattes. Hele søknadsprosessen kan være unnagjort på noen få timer.

​

Selv om regelverket for «løse» skjenkebevillinger i hovedsak er det samme som for de «faste», er det visse åpninger for unntak, og som noen ganger innvilges litt for raskt og uten særlig ettertanke. Alle unntak som innvilges bør og skal begrunnes i forsvarlighets- og kontrollhensyn – altså at disse er vel ivaretatt selv om det gis fritak fra lovens hovedregel.

​

Styrer og stedfortreder

Når det gjelder styrer og stedfortreder, er kravene tilnærmet likt for «faste» og «løse» skjenkebevillinger. Hver skjenkebevilling skal ha en styrer og en stedfortreder. De skal være navngitte personer som har fylt 20 år, og som har utvist uklanderlig vandel i forhold til relevant lovgivning. Både styrer og stedfortreder må ha en form for tilknytning til arrangementet bevillingssøknaden gjelder.

​

Fritak fra kravet om stedfortreder gjelder også for «løse» skjenkebevillinger, og kan innvilges dersom det anses forsvarlig ut fra størrelsen på skjenkestedet eller, innfortolket, arrangementet som sådan. Det må søkes spesifikt om fritak fra kravet om stedfortreder som ved «faste» skjenkebevillinger, og søknaden må kunne begrunnes i kontroll- og forsvarlighetshensyn. Det må følgelig gjøres en individuell vurdering for hver enkelt skjenkebevilling om man kan frita arrangøren fra kravet om to ansvarlige. Det skal aldri være noen form for automatikk i en slik vurdering.

​

Kravet om bestått kunnskapsprøve gjelder ikke for «løse» skjenkebevillinger. Det er imidlertid viktig å huske på at selv om det ikke er et lovfestet krav om dokumentert kunnskap, står den enkelte kommune fritt til å kreve en viss grad av kunnskap fra de som skal være ansvarlige for skjenkebevillingen. Dette kan omfatte alt fra utsendelse av skriftlig informasjon, til et obligatorisk kurs om de relevante reglene i lovgivningen. Det må være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvordan de ønsker å legge grunnlaget for forsvarlig forvaltning av skjenkebevillingene, men en viss form for kunnskap om lovverket er etter forfatterens syn helt rimelig å forvente.

​

Internkontroll

Hovedregelen er at alle som innehar skjenkebevilling, uavhengig av hvilken type, skal utarbeide en internkontroll i henhold til reglene i alkoholforskriften kapittel 8. Kravet om internkontroll gjelder imidlertid ikke for innehavere av ambulerende skjenkebevillinger. Lukkede selskap er dermed unntatt fra hovedregelen. Tilsvarende gjelder for alminnelige skjenkebevillinger for en enkelt anledning når kravet kan virke urimelig blant annet av hensyn til stedets størrelse eller, innfortolket, størrelsen på arrangementet.

​

Det er imidlertid viktig å huske på at det å utarbeide en internkontroll gir de ansvarlige en mer inngående kjennskap til regelverket, og et slikt krav vil dermed kunne medføre en mer forsvarlig håndtering av skjenkebevillingen. Det bør derfor ikke gis dispensasjon fra kravet om internkontroll «over en lav sko», men vurderes konkret for hver enkelt søknad. En internkontroll trenger heller ikke medføre mye arbeid. Den skal uansett tilpasses omfanget av skjenkebevillingen, og kommunen kan her bistå for eksempel med enkle sjekklister, slik at det blir enkelt for bevillingshaver å lage selve dokumentet og samtidig gjøre seg noen tanker om eget arrangement. Et slikt dokument kan også gjøres til en standardmal som enkelt fylles ut før arrangementet skal avholdes, og som dermed automatisk inneholder de punktene som er påkrevet.

​

Kommunenes ansvar

Kommunenes første og fremste ansvar er selvsagt å sørge for overholdelse av alkohollovens formålsbestemmelse; i størst mulig utstrekning å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære, herunder å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer. I dette ligger at den enkelte kommune må gjøre gode og grundige vurderinger, også når det gjelder «løse» skjenkebevillinger. Det er kommunenes ansvar å sørge for at alle skjenkebevillinger som innvilges har de beste forutsetninger, og det er også kommunenes ansvar å følge opp de bevillinger som er gitt med tilstrekkelig veiledning og kontroller. Den enkelte kommune legger grunnlaget for at samtlige skjenkebevillinger utføres i henhold til regelverket, og også at samtlige bevillingshavere får den oppfølging de har behov for. Det er forfatterens mening at også ved søknader om «løse» skjenkebevillinger, må man få tilbud om samtale og innføring i regelverket, slik at kommunen forsikrer seg om at de ansvarlige har forståelse av at de skal håndtere et omfattende lovverk, og ikke ‘bare’ være vertskap.

​

For å overholde dette, bør det etter forfatterens mening fastsettes klare saksbehandlingstider, slik at man som kommunalt ansatt ikke vil føle seg presset til å gjennomføre en hastet behandling av søknadene som kommer inn. Det er også av rent praktiske hensyn, da også høringsinstansene skal foreta sine vurderinger av søknadene. Grundige vurderinger og veiledning om regelverket legger et godt grunnlag for en forsvarlig alkoholhåndtering, og det legger igjen grunnlaget for et trygt uteliv for oss alle.