ADVOKATFIRMAET BJERKE WANGBERG

Karoline Bjerke Wangberg, 2020

Det er vanlig at bevillingsmyndigheten setter vilkår til kommunale salgs- og skjenkebevillinger, eksempelvis i form av krav til skjenketid, aldersgrenser og vakthold. Bevillingshaver kan også selv sette vilkår knyttet til egen utøvelse av
bevillingen. Spørsmålet blir da hvordan kommunen som bevillingsmyndighet skal forholde seg til bevillingshavers egne vilkår.

Vilkår til salgs -og skjenkebevillinger fastsatt fra bevillingsmyndighetens side brukes i hovedsak som et virkemiddel for å gjennomføre kommunestyrets føringer om alkoholforvaltningen i kommunen. Vilkårene har ofte grunnlag i kommunens egne alkoholpolitiske handlingsplan, og tilpasses den enkelte bevillingshaver og type bevillingssted. Uavhengig av hvem som setter vilkårene, skal de være i henhold til vilkårslæren; rimelige, rettferdige, saklige og ikke uforholdsmessig tyngende. De skal også være knyttet til alkohollovens formål, nemlig å begrense samfunnsmessige og individuelle skader som følge av alkoholbruk, herunder å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Med dette formålet for øyet, kan kommunen for eksempel bestemme at bevillingshaver skal ha alderskontroll ved inngang, avsperrede områder for uteareal og særskilte aldersgrenser og åpningstider, alt innenfor lovens rammer.

Gjennom internkontrollarbeidet hos den enkelte bevillingshaver, avdekker gjerne bevillingshaver særlige risikoområder. Eksempelvis kan et skjenkested som ligger i nærheten av bryggeanlegg se behov for ekstra vakthold utendørs, utested med fysisk nærhet til ungdomsklubb kan finne ekstra behov for alderskontroll, og de med uoversiktlige lokaler kan finne at de trenger mer vakthold inne i lokalene. Det er da naturlig at de setter disse punktene som egne fokusområder og innarbeider dem i internkontrollen, slik at det er kjent for og gjennomføres av alle ansatte. Bevillingshaver må selv følge opp fokusområdene overfor sine kunder. Bevillingsmyndigheten må også ha anledning til å undersøke at bevillingshaver følger egne fokusområder og tiltak på samme måte som om vilkårene hadde vært satt av kommunen. Eventuelle sanksjoner her må i så fall dreie seg om oppfølging av internkontroll hos bevillingshaver.

Der det er særskilte vilkår som kunngjøres offentlig av bevillingshaver, for eksempel aldersgrenser for adgang til lokalene, plikter bevillingshaver i større grad å overholde de grenser de selv har satt. Bevillingsmyndigheten kan følgelig ilegge sanksjoner dersom det ved kontroll avdekkes at aldersgrensene skjenkestedet selv har satt ikke følges, selv om vilkåret ikke er satt av bevillingsmyndigheten i bevillingsvedtaket. Således kan bevillingshaver utvide området for bevillingsmyndighetens kontrollområde ved å sette krav til egen virksomhet, enten det er innad for virksomheten i internkontrollen eller utad mot kundene.

Bevillingshaver må på samme måte som bevillingsmyndigheten forholde seg til alkohollovens formål og innholdet i vilkårslæren når de setter vilkår for egen bevilling. I tillegg må vilkårene som settes ta hensyn til forbudet mot diskriminering. Diskriminering er i utgangspunktet forbudt, men er likevel lovlig dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og at forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende. Diskrimineringsnemnda har i to beslutninger funnet at bevillingshaverne satt vilkår i strid med forbudet om aldersdiskriminering. I den ene saken hadde et utested satt en øvre aldersgrense på 35 år, og begrunnet vilkåret i at de eldre gjestene drakk mye, og at de ga de yngre gjestene uønsket oppmerksomhet. Dette ble ansett å være i strid med forbudet om aldersdiskriminering. Diskrimineringsnemnda fant at vilkåret ikke var nødvendig for å nå formålet fordi bevillingshaver kunne satt inn andre tiltak som begrensning av skjenking og / eller økt vakthold. I den andre saken var også en nedre aldersgrense på 23 år i strid med diskrimineringsforbudet. Nemnda begrunnet beslutningen i denne saken med at lovgivers intensjon med bestemmelsen var at å sette en nedre aldersgrense for adgang til utesteder som utgangspunkt ville være ulovlig forskjellsbehandling dersom aldersgrensen avvek fra grensene for alkoholservering. I tillegg fant diskrimineringsnemnda også her at forskjellsbehandlingen ikke var nødvendig for å oppnå formålet, da mulighetene for overskjenking av mindreårige kunne avverges ved strengere sjekk av legitimasjon i stedet for å sette en egen aldersgrense.

Etter Diskrimineringsnemndas avgjørelser i de to nevnte sakene, er både bevillingsmyndighetens og bevillingshavers adgang til å sette vilkår om aldersgrense begrenset til å velge mellom 18 og 20 år, som er de lovbestemte aldersgrensene i alkohollovgivningen. Disse to avgjørelsene gjør det klart at vilkår for salgs- og skjenkebevillinger også må ta hensyn til de bestemmelser som følger av diskrimineringsloven, i tillegg til vilkårslæren. Det setter igjen krav til kunnskap om disse begrensningene og til bevillingsmyndigheten som må besørge opplæring både internt i kommunen og ut mot bevillingshaverne. Opplæringen må ha fokus på hvilke vilkår som kan settes og hvilke konsekvenser et slikt vilkår kan ha for bevillingshavers utøvelse av bevillingen.